“It tastes awful. And it works.”
– Buckley’s
“It tastes awful. And it works.”
– Buckley’s
Etter flere måneder hvor spam-kommentarene på bloggen har vært så og si utelukkende dop-relaterte, så har de vekslet til å omhandle helseforsikringer. Interessant…
Kvifor vet eg ei.
Jeg fant ut at jeg ville ha litt vin i dag. Det ble til at jeg kjøpte en flaske med vin som virket relativt ok, med tanke på prisen. Og det er vel ingenting som sier mer om ens drikkevaner enn at man må kjøpe korketrekker og vinglass i tillegg til vinen. Jaja, jeg har bare bodd her seks-syv måneder.
Uansett… Korketrekkeren minnet meg om noen kjære barndomsminner, hvor jeg i en alder av fire-fem hadde stjålet en stk. korketrekker fra husholdningen. Jeg fikk en hel del leker og annet skvip, men en av de mest interessante tingene jeg husker var en korketrekker til tretti kroner; nærmere bestemt en Wing corkscrew.
Selv om jeg ikke da hadde hjernekapasiteten til å analysere og destillere essensen av hva som fascinerte meg så mye med denne korketrekkeren, så liker jeg å tro at jeg har det nå. Det er rett og slett den enormt effektive mekanismen og det idiotsikre designet. Jeg ser ikke helt hvordan jeg kan ha vært så opptatt av ingeniørkunst på den tiden, men det er fint lite annet ved en korketrekker som kan være marginalt interessant.
Prinsippene er eldgamle (Wing corkscrew og “Waiter’s friend” bygger i grunnen bare på Arkimedes’ vektstangprinsipp) og noe som brukes hver dag, enda tror jeg ikke den vingede ble patentert før i 1888. Det er så simpelt, så ufeilbart, så elegant.
Jeg vet enkelte retninger som jeg ønsker å ta utgangspunkt i når det kommer til hobbyer og jobb i fremtiden. Men en av de få tingene som er sikkert, er at jeg har lyst til å komme fram til løsninger som korketrekkere, enten i jobbforbindelse eller som hobby.
Det er verken rekord eller enormt uvanlig at jeg er klønete. Men dette kan bli dyrt om det fortsetter…
(Det verste er at jeg har sovet store deler av tiden)
Tja, overskriften impliserer kanskje at jeg mener noe annet enn det jeg gjør vedrørende de velkjent karikaturtegningene. De fleste som forsvarer trykkingen av disse karikaturene argumenterer med at disse er nødvendige for å forsvare ytringsfriheten og at vi har full rett til å trykke dem. På siste punkt er jeg enig, men hvor nødvendig er egentlig det å forsvare ytringsfriheten i dag? Jeg mener ikke at noen skal legge seg flate, men det at store aviser som Aftenposten trykker disse tegningene viser vel nettopp at vi har ytrings- og pressefrihet. Det er ingen som har begrenset den, trass demonstrasjoner og opprør.
Så hva er hensikten? Hvis karikaturene ikke er nødvendig for ytringsfriheten, hva er de? Fra her jeg sitter er de knapt et stille opprør. Det er som å fortelle et barn i trassalderen at det ikke skal gå inn i et rom eller kikke i en eske. Fordi det er “tabu” er det så mye mer spennende.
Det handler ikke om ytringsfriheten, ei heller å utforske “forbudte områder” — det er simpelthen smålige provokasjoner fra noen som dør etter å bli sett.
Noen vil sikkert skrike kraftig her fordi de faktisk prøver å forsvare ytringsfriheten. Det kan godt hende dette er noe du og tretti-førti andre faktisk prøver på, men det hjelper så lite når alle som blir sett er FrP med “Vi sier ikke at dette er Muhammed” tegningene de visstnok skal trykke, og folk som fånyttes forsvarer det med “Ytringsfriheten er absolutt så lenge det er innenfor våre grenseverdier!” La meg sitere en av disse:
Her holder de seg ikke engang til sine egne prinsipper. Hvis ytringsfriheten er ubegrenset og ingen skal kunne nekte deg å si hva du mener eller trykke hva du vil, uansett hva det måtte være — hvorfor og hvordan kan man gjøre vold til et unntak uten å legge begrensinger på ytringsfriheten? Hvis man argumenterer for at ytringsfriheten enten er absolutt eller ikke-eksisterende, så er det en fordel å være konsekvent hvis man skal kunne forsvare det.
Hvis dagen kommer hvor ytringsfriheten virkelig er i fare, at fundamentet for et fritt og demokratisk samfunn er i ferd med å bli revet vekk under føttene våre og alle som sier sin mening snarlig lider martyrdøden, da skal jeg personlig plassere en karikatur av alle verdens hellige figurer i headeren på bloggen min. Frem til da oppfordrer jeg alle til å bruke ytringsfriheten til noe litt mer konstruktivt — kakeoppskrifter, for eksempel.
Det sies jo at for eksempel kreft i veldig mange tilfeller forårsakes av skyldfølelse.
Dette gullkornet kommer fra ingen annen enn Mira Craig. Rett etter hennes doktorgrad i nevrovitenskap sto hun fram i VG og forklarte hvordan hjernen fungerer, og hvordan sykdommer oppstår:
Det er mange forskjellige tanker som fører til blokkeringer i hjernen, som igjen fører til sykdom et annet sted i kroppen.
Ehm, fra spøk til alvor. Hun sier også at hun ikke tror det finnes “død”. Dette er for meg en litt interessant utvikling, som strekker seg langt utenfor denn VG-artikkelen. Før ble gudebilder og lovnader om et “Nirvana” etter døden aktivt brukt som en vag trøst for det uunngåelige i livet. (Altså døden, om jeg dropper eufemismen her)
I hvert fall jeg ville intuitivt trodd at antallet mennesker som festet sin lit til metafysikken skulle avta ettersom vi avduket mer og mer av verden med vitenskap. Men istedet har det kommet en ny trend, hvor man rett og slett har skrudd opp overtroen til elleve. Overfor å finne en trøst for døden, noe å tror på, benekter man den totalt. “Det finnes ingen død!” En milepæl for allmenn ignoranse.
På en annen side kommer uttrykket “Å snu flisa” til meg. Hvorfor? Vel, gjennom endeløse timer har jeg funnet meg på “Det finnes ikke…”-siden i religiøse debatter. Mangfoldige diskusjoner om gud, gremlins og ånder har utspilt seg, hvor jeg ofte/alltid benekter det. Nå er jeg altså på andre siden. Dette vekker en eksistensiell uro — har jeg tatt feil? Har logikk, fornuft og empiriske data vært onde demoner som har villedet meg? Nei, Ole. Det er en tid og et sted for å rokke ved troen på seg selv, men det er ikke her, ikke nå.
Og hvis noen føler for å halshugge meg for min arroganse på området — vær så god. Men ingen vinner meg over med logisk sviktende argumenter og sirkelargumentasjon.
Grr, fantastisk. Bare fantastisk…
Don’t bother just to be better than your contemporaries or predecessors. Try to be better than yourself.
–William Faulkner
11 Most Painfully Obvious Newspaper Articles Ever
Hvis noen lurer på hvorfor jeg ofte kan bli observert med en håndflate klistret til pannen, så kan ting som det over være grunnen. It’s torture, but I just can’t look away!
Jeg liker Python. Selv om jeg på ingen måte er en enormt erfaren programmerer ennå, ei heller en god en som sådan, så merker jeg en helt klar trend i hvilke språk jeg umiddelbart liker. Jeg husker ikke hvem som sa det, men jeg synes dette sitatet summerer opp språket ganske bra: “Python is basically executable pseudocode.”
Python gir i det hele tatt en veldig oversiktlig og lettskrevent kode. Når det er sagt finnes det visse feller med å begynne å skrive i Python også; som at man adapterer til noe “slurvete” programmeringsskikk, da språket er langt mer tilgivende og har rom for fler “feil” enn f.eks. Java, som har en litt renere syntaks.
Nå er vel også språket tregere enn for eksempel C-familien når det kommer til utregninger, men til mindre problemer er det utvilsomt kompetent:
import math def prim(tall): if type(tall) != int: return False if tall == 2: return True if tall < 2 or tall % 2 == 0: return False return not any(tall % i == 0 for i in range(3, int(math.sqrt(tall))+1, 2)) sum = 0 for i in range(2,2000000): if prim(i): sum += i print sum
Dette er et lite eksempel fra problem 10 på Project Euler, hvor man skal regne ut summen av alle primtallene under to millioner. C++ er nok et bedre språk til større utregninger ol., men når det kommer til småprogrammer som dette, så blir det kanskje litt knotete sammenlignet med Python.
Det er de samme historien, år ut og år inn. Jeg knytter meg til noe og det forsvinner ut av livet mitt igjen like fort som det kom. Forlater meg alltid. Man tror, og håper at noe skal forandre seg, men det gjør det aldri. Og det ender bare med at jeg blir såret.
Dette er min appell til dere, Lillehammer Bryggeri — gi meg mer julebrus! (Selv om dere ikke finnes på verken Hamar eller Lillehammer, jeg har lett…)