Akkurat når man har snakket nok om det med psykologen sin til å ha glemt traumene fra i fjor for et øyeblikk — bam! Barn som skriker, foreldre som løper rådløse rundt, butikkansatte som gråter og kredittgrenser som nås. Nei, dette er ikke dommedag, dette er bare desember. Begynnelsen på slutten av enda et år er i anmarsj.
Dette er den tiden av året hvor det forventes at man tar på seg den ekstra hyggelige masken, finner hjerterom og finner en liten gnist som gjør at man ikke skyter seg på juleaften i ren frustrasjon over menneskehetens udugelighet. “Hm, jeg tenker ikke slik?” Vel, ehm… Stryk det siste der, da.
Uansett hvordan man ser på denne måneden, så vil det involvere frenetiske julegavehandlere, massive mengder marsipan, mat og rent kaos i butikken. Og uansett hva enkelte vil si, det kan umulig finnes et system, en overordnet struktur eller en orden bak kaoset som vil oppstå de nærmeste 24 dagene.
Jeg sverger, om det ikke var for at mp3-spilleren min fjerner litt av støyen, ville jeg brutt sammen og isolert meg frem til alt var over. Jeg ville lagt meg et skumbad hver kveld, tent lys og satt meg ned med 2 kg is og spist til jeg ikke passet i ballkjolen min… (Kromosommønsteret mitt: Hva faen?) Eh, vent litt… Stryk det der også.
Nuvel. Man kan elske denne måneden, man kan hate den, men hvordan man kan komme sliten av et tog på Oslo S uten å føle et snev av forakt når man blir tvunget til å gå rundt en gigantisk sirkel av mennesker som danser og hyler1 rundt en forbanna busk, det er for meg uforståelig.
Og nei, tittelen hadde på ingen tenkelige måter noe å gjøre med innholdet.
1) De vil sikkert påstå at de “synger”, men jeg ville ikke kalle de hemningsløse, tonedøve klageropene sang om det sto om mitt eget liv.