Det sies jo at for eksempel kreft i veldig mange tilfeller forårsakes av skyldfølelse.
Dette gullkornet kommer fra ingen annen enn Mira Craig. Rett etter hennes doktorgrad i nevrovitenskap sto hun fram i VG og forklarte hvordan hjernen fungerer, og hvordan sykdommer oppstår:
Det er mange forskjellige tanker som fører til blokkeringer i hjernen, som igjen fører til sykdom et annet sted i kroppen.
Ehm, fra spøk til alvor. Hun sier også at hun ikke tror det finnes “død”. Dette er for meg en litt interessant utvikling, som strekker seg langt utenfor denn VG-artikkelen. Før ble gudebilder og lovnader om et “Nirvana” etter døden aktivt brukt som en vag trøst for det uunngåelige i livet. (Altså døden, om jeg dropper eufemismen her)
I hvert fall jeg ville intuitivt trodd at antallet mennesker som festet sin lit til metafysikken skulle avta ettersom vi avduket mer og mer av verden med vitenskap. Men istedet har det kommet en ny trend, hvor man rett og slett har skrudd opp overtroen til elleve. Overfor å finne en trøst for døden, noe å tror på, benekter man den totalt. “Det finnes ingen død!” En milepæl for allmenn ignoranse.
På en annen side kommer uttrykket “Å snu flisa” til meg. Hvorfor? Vel, gjennom endeløse timer har jeg funnet meg på “Det finnes ikke…”-siden i religiøse debatter. Mangfoldige diskusjoner om gud, gremlins og ånder har utspilt seg, hvor jeg ofte/alltid benekter det. Nå er jeg altså på andre siden. Dette vekker en eksistensiell uro — har jeg tatt feil? Har logikk, fornuft og empiriske data vært onde demoner som har villedet meg? Nei, Ole. Det er en tid og et sted for å rokke ved troen på seg selv, men det er ikke her, ikke nå.
Og hvis noen føler for å halshugge meg for min arroganse på området — vær så god. Men ingen vinner meg over med logisk sviktende argumenter og sirkelargumentasjon.
Grr, fantastisk. Bare fantastisk…
Sett denne? http://www.youtube.com/watch?v=V0W7Jbc_Vhw
Haha. Ikke til nå, nei. Den var temmelig morsom, tho