Archive for the ‘Tankestrøm’ Category

Gnålet om ytringsfriheten og karikaturer fortsetter

Saturday, January 16th, 2010

Tja, overskriften impliserer kanskje at jeg mener noe annet enn det jeg gjør vedrørende de velkjent karikaturtegningene. De fleste som forsvarer trykkingen av disse karikaturene argumenterer med at disse er nødvendige for å forsvare ytringsfriheten og at vi har full rett til å trykke dem. På siste punkt er jeg enig, men hvor nødvendig er egentlig det å forsvare ytringsfriheten i dag? Jeg mener ikke at noen skal legge seg flate, men det at store aviser som Aftenposten trykker disse tegningene viser vel nettopp at vi har ytrings- og pressefrihet. Det er ingen som har begrenset den, trass demonstrasjoner og opprør.

Så hva er hensikten? Hvis karikaturene ikke er nødvendig for ytringsfriheten, hva er de? Fra her jeg sitter er de knapt et stille opprør. Det er som å fortelle et barn i trassalderen at det ikke skal gå inn i et rom eller kikke i en eske. Fordi det er “tabu” er det mye mer spennende.

Det handler ikke om ytringsfriheten, ei heller å utforske “forbudte områder” — det er simpelthen smålige provokasjoner fra noen som dør etter å bli sett.

Noen vil sikkert skrike kraftig her fordi de faktisk prøver å forsvare ytringsfriheten. Det kan godt hende dette er noe du og tretti-førti andre faktisk prøver på, men det hjelper så lite når alle som blir sett er FrP med “Vi sier ikke at dette er Muhammed” tegningene de visstnok skal trykke, og folk som fånyttes forsvarer det med “Ytringsfriheten er absolutt så lenge det er innenfor våre grenseverdier!” La meg sitere en av disse:

Ytringsfiheten er ubegrenset, det er hele poenget. Ingen skal kunne nekte deg å si hva du mener, eller trykke det du vil trykke uansett hva det er (med mindre det direkte oppfordrer til vold).

Her holder de seg ikke engang til sine egne prinsipper. Hvis ytringsfriheten er ubegrenset og ingen skal kunne nekte deg å si hva du mener eller trykke hva du vil, uansett hva det måtte være — hvorfor og hvordan kan man gjøre vold til et unntak uten å legge begrensinger på ytringsfriheten? Hvis man argumenterer for at ytringsfriheten enten er absolutt eller ikke-eksisterende, så er det en fordel å være konsekvent hvis man skal kunne forsvare det.

Hvis dagen kommer hvor ytringsfriheten virkelig er i fare, at fundamentet for et fritt og demokratisk samfunn er i ferd med å bli revet vekk under føttene våre og alle som sier sin mening snarlig lider martyrdøden, da skal jeg personlig plassere en karikatur av alle verdens hellige figurer i headeren på bloggen min. Frem til da oppfordrer jeg alle til å bruke ytringsfriheten til noe litt mer konstruktivt — kakeoppskrifter, for eksempel.

SSRI-er og B12 mot kreft!

Friday, January 15th, 2010

Det sies jo at for eksempel kreft i veldig mange tilfeller forårsakes av skyldfølelse.

Dette gullkornet kommer fra ingen annen enn Mira Craig. Rett etter hennes doktorgrad i nevrovitenskap sto hun fram i VG og forklarte hvordan hjernen fungerer, og hvordan sykdommer oppstår:

Det er mange forskjellige tanker som fører til blokkeringer i hjernen, som igjen fører til sykdom et annet sted i kroppen.

Ehm, fra spøk til alvor. Hun sier også at hun ikke tror det  finnes “død”.  Dette er for meg en litt interessant utvikling, som strekker seg langt utenfor denn VG-artikkelen. Før ble gudebilder og lovnader om et “Nirvana” etter døden aktivt brukt som en vag trøst for det uunngåelige i livet. (Altså døden, om jeg dropper eufemismen her)

I hvert fall jeg ville intuitivt trodd at antallet  mennesker som festet sin lit til metafysikken skulle avta ettersom vi avduket mer og mer av verden med vitenskap. Men istedet har det kommet en ny trend, hvor man rett og slett har skrudd opp overtroen til elleve. Overfor å finne en trøst for døden, noe å tror på, benekter man den totalt. “Det finnes ingen død!” En milepæl for allmenn ignoranse.

På en annen side kommer uttrykket “Å snu flisa” til meg. Hvorfor? Vel, gjennom endeløse timer har jeg funnet meg på “Det finnes ikke…”-siden i religiøse debatter. Mangfoldige diskusjoner om gud, gremlins og ånder har utspilt seg, hvor jeg ofte/alltid benekter det. Nå er jeg altså på andre siden. Dette vekker en eksistensiell uro — har jeg tatt feil? Har logikk, fornuft og  empiriske data vært onde demoner som har villedet meg? Nei, Ole. Det er en tid og et sted for å rokke ved troen på seg selv, men det er ikke her, ikke nå.

Og hvis noen føler for å halshugge meg for min arroganse på området — vær så god. Men ingen vinner meg over med logisk sviktende argumenter og sirkelargumentasjon.

Grr, fantastisk. Bare fantastisk…

Python as…

Monday, January 11th, 2010

Jeg liker Python. Selv om jeg på ingen måte er en enormt erfaren programmerer ennå, ei heller en god en som sådan, så merker jeg en helt klar trend i hvilke språk jeg umiddelbart liker. Jeg husker ikke hvem som sa det, men jeg synes dette sitatet summerer opp språket ganske bra: “Python is basically executable pseudocode.

Python gir i det hele tatt en veldig oversiktlig og lettskrevent kode.  Når det er sagt finnes det visse feller med å begynne å skrive i Python også; som  at man adapterer til noe “slurvete” programmeringsskikk, da språket er langt mer tilgivende og har rom for fler “feil” enn f.eks. Java, som har en litt renere syntaks.

Nå er vel også språket tregere enn for eksempel C-familien når det kommer til utregninger, men til mindre problemer er det utvilsomt kompetent:

import math
 
def prim(tall):
    if type(tall) != int:
        return False
    if tall == 2:
        return True
    if tall < 2 or tall % 2 == 0:
        return False
    return not any(tall % i == 0 for i in range(3, int(math.sqrt(tall))+1, 2))
 
sum = 0
for i in range(2,2000000):
    if prim(i): sum += i
 
print sum

Dette er et lite eksempel fra problem 10 på Project Euler, hvor man skal regne ut summen av alle primtallene under to millioner. C++ er nok et bedre språk til større utregninger ol., men når det kommer til småprogrammer som dette, så blir det kanskje litt knotete sammenlignet med Python.

It’s over…

Tuesday, December 29th, 2009
bsg_ship

Battlestar Galactica

En bit av meg døde i går. En liten del av en metaforisk sjel er nå svart, svunnet hen i mørket, fortapt i et ishav… Okay, jeg burde kanskje kutte ut litt av overdramatiseringen her. Men det skal sies at det var litt trist å sette på siste episode av Battlestar Galactica. Etter alle seriene og filmene jeg har sett, er dette min desiderte favoritt.

BSG handler om en menneskelig sivilisasjon, De Tolv Koloniene. Koloniene hadde vært i krig med Cylonene, en kybernetisk rase skapt av menneskene, men ingen hadde sett noe til dem på over førti år. Cylonene førte et overraskelsesangrep mot Koloniene og utryddet det meste av menneskeheten; kun omlag 50,000 overlevde. Alle de overlevende flyktet ut i verdensrommet, sammen med en rekke sivile romskip og militærfartøyet Battlestar Glactica.

Dette kan umiddelbart høres ute som et moraliserende plot, “Vi skal ikke leke gud”, etc. Men jeg føler ikke at BSG sier så mye at teknologien kan ta overhånd og at vi skal passe oss for det, som at serien heller fokuserer på feilene som ble begått. Altså virker det ikke som at det faktum at Cylonene ble skapt som en feil i seg selv, heller hvordan det ble gjort.

Uansett, de overlevende setter seg som mål å finne jorden. Serien er i all hovedsak karakterdreven og har en langt større vekt på karakterene enn mange andre sci-fi serier. Mens andre serier ofte vil understreke gang på gang at de er i framtiden og har masse lasere og gud vet hva, tar BSG det hele veldig hverdagslig; selv om det ikke mangler på spesialeffekter (Gode som sådan), er de ikke på noen måte en sentral del av serien.

Jeg synes det er veldig interessant hvordan skaperne av BSG har klart å overføre dagsaktuelle politiske saker, religion og konflikter til en fremtidsrettet serie, fanget i verdensrommet, på en troverdig og godt gjennomført måte. Selvom det er flust av individer som man kan relatere til og følge med på, er det også et helhetlig samfunn som er verdt å følge med på. De utvikler seg fra å være samlet, med en velkjent “Oss mot dem” mentalitet, til å bli  et splittet samfunn med mange konflikter og tilbake igjen.

Den virkelig essensielle grunnen til at jeg digger denne serien, er likevel hvordan den kan totalt oppsluke meg. Jeg blir sjeldent, om aldri, så interessert i en serie at jeg faktisk sitter og er smånervøs. Men BSG har klart å ha meg sittende å bite negler.

Noe av det som gjør den så spennende, er dens evne til å være uforutsigbar uten å falle fra hverandre. Hollywood har over lang tid implementert en “Det går alltid bra” tankegang i meg når jeg ser på filmer, så jeg tenkte noe av det samme med BSG også. Men sannheten er at det ikke alltid går bra — karakterer som har vært med fra starten kan ha hatt en fantastisk kveld ute og være i et godt humør, som gjerne gjør atmosfæren veldig betryggende, før den ut av det blå plasserer en pistol mot tinningen og skyter seg. Serien er full av små og store overraskelser.

Som nevnt så var jeg litt amper idet jeg satte på siste episode. Men jeg er likevel glad for at de hadde en siste episode. Det kunne altfor fort ha blitt ennå en serie som sparker døde hester uten like, drar det siste livet ut av seg for å tjene litt ekstra. De avsluttet serien bra.

Siste episode var — i mangel av et bedre ord — “merkelig”.  Det var en spesiell stemning og jeg er enda ikke helt sikker på hva jeg synes om episoden1, for å være helt ærlig. Men jeg synes den rundet av serien bra, ga “closure”. Men det skal sies at den hadde en morsom vri, som jeg likte svært godt. Til syvende og sist, så er tiden jeg har brukt på denne serien “time well wasted”. Det inkluderer siste episode.

1) Jeg tror jeg egentlig likte den ganske mye, men det kan hende bitterheten over at dette var siste episode overskygget det… :)

Vekkerklokkehelvete

Saturday, December 19th, 2009

Siden vekkerklokken min endte sine dager spredd utover gulvet på soverommet mitt (Jeg vil ikke gå i detalj, men det involverer et rimelig makabert vekkerklokke-drap), så har jeg begynt å bruke mobilen som vekkerklokke. Med det fant jeg ut at jeg ville forsøke en litt mer komfortabel vekking med en sang jeg liker, istedenfor å våkne til den grusomme “Biip-biip-biip”-lyden som gjennom mange år har gitt meg alskens traumer — bare jeg hører den, selv i våken tilstand,  hopper jeg nærmest i taket.

Etter en stund var det dømt til å skje. Jeg har også brukt den samme melodien til ringelyd og har likt den ganske godt. Men nå er det slutt. Hver gang telefonen min ringer eller shuffle-algoritmen på mp3-en min bestemmer seg for å spille den, da hopper jeg litt til og hjertet slår med ett i takt med en eller annen grusom black metal “slager”.

The horror…

4 evah

Thursday, December 10th, 2009

Et konsept jeg finner ganske interessant, er “uendelig”. Hvis vi foreksempel ser på universet, er det flere forskjellige modeller for hvordan dette kan være. Noen innebærer et univers som er “uendelig” i diameter, andre er endelige. Selv om universet er endelig, vil du likevel antageligvis kunne ferdes hvor langt som helst i én retning uten å komme til en “ende” — dette fordi rommet er “bøyd”, og derfor vil du kunne returnere til plassen du startet på ved å ferdes “rett frem”.

Men ja, uendeligheter… Hvis universet var uendelig, impliserer dette mye mer enn man gjerne tenker første gang. Uendelig er definert som en kvantitet uten en grenseverdi eller ende. Et uendelig univers er verken uendelig fordi man opplever det som uendelig eller fordi det på andre måter er bøyd eller krummet. Det er uendelig. Det vil si at alt som har en positiv sannsynlighet for å inntreffe, uansett hvor liten den er, vil skje uendelig mange ganger.

La oss for eksempel si at jorden som vi kjenner den har en positiv sannsynlighet for å skje, da er det også en positiv sannsynlighet for at du er der. En direkte konsekvens av dette, om vi antar at universet er uendelig, er at det finnes, har funnets og vil finnes uendelig mange “kopier” av deg. Samme gjelder alt annet.

Hm

Sunday, December 6th, 2009

Noe jeg finner merkelig, er trenden med at det forventes at man skal ha så mye bedre ting å si om en person etter den personens død, enn man hadde da den var i live. Det virker ofte som om det er noe universelt eller kulturelt ubetinget paradigme. Det er kanskje ikke så merkelig likevel: Det er vel enda et sosialt imperativ at man ikke skal “vannære de døde”, supplert av at folk gjerne vil prøve å holde fast ved de gode tingene. Dette gjelder tilsynelatende kjente som ukjente.

På sett og vis er denne trenden noe jeg også deltar i. Dog, jeg må si at for min egen del er rekkefølgen noe snodig. For eksempel har Michael Jackson aldri vært mer populær for allmennheten. Elvis tok vel også enda mer av etter sin død. Men det virker som at jeg først finner en inspirasjonskilde, en motiverende taler eller hva det måtte være, som jeg liker og gjerne vil høre mer av, så finner jeg ut at personen har vært død i en årrekke.

Eksempelvis hadde Richard Feynman vært død i over 13-14 år da jeg oppdaget ham, først senere fant jeg ut at mannen allerede var død. En annen person jeg nylig oppdaget, er Randy Pausch. Jeg kan ikke påstå at det faktum at de er døde er noe som bevisst påvirker mitt syn på dem. Det eneste er at jeg vet at det ikke vil komme noe mer.

Randy Pausch jobbet med menneske-maskin interaksjon og hadde en Ph.D. i informatikk. Han ble diagnostisert med dødelig bukspyttkjertelkreft i 2006 og døde i 2008. I 2007 holdt han en forelesning kalt The Last Lecture: Really Achieving Your Childhood Dreams, som nå har over 10 millioner views på YouTube. (Denne ble også grunnlaget for boken The Last Lecture, som jeg har tenkt å bestille så snart jeg får råd)

Det er ikke ofte jeg tolererer over en og en halv time hvor noen andre enn meg snakker i et sett om noe ikke-akademisk, men The Last Lecture mener jeg virkelig er verdt å se. Det er noen mennesker som bare har en evne til å få meg til å tenke, inspirere eller motivere meg, eller i det hele tatt gjøre meg i et noenlunde tilfredsstillende humør. Randy Pausch er en av dem.

Det som kjennetegner folk som Randy Pausch og Richard Feynman i mine øyne, er hvor engasjerte de er. De virkelig liker det de driver med. Og det er også en av de mer konkrete grunnen jeg vil nevne for at jeg finner personer som de to appellereden, det at de kan minne meg på hvor jeg står og hva jeg vil om jeg skulle glemme det en liten stund, uavhengig av hva de egentlig prater om. Det er dessverre altfor få som virkelig klarer det.

Let it be

Tuesday, December 1st, 2009

For å starte dette innlegget så klisjé som mulig: Livet er fullt av vanskelige valg. Der, med det sagt vil jeg komme meg videre. Vi avgjør noe hele tiden, hver dag, hver uke av hver måned, hver eneste måned i året. Er du et noenlunde bevisst, tenkende menneske — som jeg antar siden du kan lese — er du nødt til å ha tatt mange valg som har ledet deg akkurat hit. Eller mer spesifikt dit, der du er akkurat nå.

Uavhengig om vi snakker om hvor du er på et emosjonelt plan, karrieremessig eller på et eksistensielt nivå — det er mange faktorer som bestemmer hvor akkurat du havner. Noen av disse ligger utenfor deg selv, men veldig mange er det hver og en av oss som råder over.

Uansett hvilket perspektiv man angriper det fra, så er det endelige resultatet summen av dine valg og handlinger. De vanskeligste valgene er kanskje de hvor det egentlig ikke er et valg. Du vet hva som må gjøres, men er ikke sikker på om du vil. Dette kan også være de viktigste valgene en tar.

Jeg for min del er en av de som aldri helt har nok informasjon til å kunne ta et valg. Enten det, ellers så bryr jeg meg ikke. Det er mange ting som interesserer meg, ting som jeg nesten kan kalle meg engasjert når jeg tenker på, men det finnes tonnevis av valg som ikke bryr meg. Den røde tråden som binder alle valgene jeg har hatt problemer med, er likevel mangelen på informasjon.

Som en ellers notorisk kontrollfreak, som gjerne vil vite alt og handle basert på kunnskapen jeg måtte ha, er det vanskelig å ta et valg med et uvisst utfall. Valgene hvor resultatene kan deduseres ut ifra tilgjengelig informasjon er ikke et stort problem for meg. Noen kan være vanskelige å formidle eller akseptere, men selve valget, eller situasjonene, er veldig ofte langt enklere enn folk flest erkjenner at de er.

Det kan for eksempel være vanskelig å akseptere at du egentlig ikke er god nok innenfor et område til faktisk å kunne opprettholde en rasjonell basis for å forfølge de målene du måtte ha, at du må legge om livet deretter og fatte nye beslutninger som vil lede deg til et annet sted og gjøre ting radikalt annerledes fra det du trodde det skulle bli. Men det er i utgangspunktet et enkelt valg.

Valg er alt ifra eksistensielle avgjørelser til hvorvidt du skal stemme på et tilsynelatende trangsynt parti som overhodet ikke eier innsikt i hvordan økonomi fungerer, eller om du skal stemme på noen naive tullinger som tror de forfølger “rettferdighet”, også totalt uten kunnskaper om økonomiske modeller. Noen valg vil uansett komme til å bety mye for deg og din utvikling, mens andre valg du tar vil ikke gjøre så stor forskjell for noen.

Men når alt kommer til alt, er det opp til deg. Det viktigste er enda hvordan du lar valget bli tatt — om du fatter en informert beslutning, eller så informert som er rimelig å forvente, om du setter opp en beslutningsanalyse for ting som andre mener ikke burde være kalkulert, eller om du bare “lar det stå til” og se hva som skjer. Sistnevnte er jeg ingen tilhenger av. Mangel på kunnskap er grunnlaget for alle feil.

Likevel, noen ganger er det kanskje best å ikke tenke for mye på det, bare “let it be”, gi opp kontrollen og se hva som skjer.