Python as…

January 11th, 2010

Jeg liker Python. Selv om jeg på ingen måte er en enormt erfaren programmerer ennå, ei heller en god en som sådan, så merker jeg en helt klar trend i hvilke språk jeg umiddelbart liker. Jeg husker ikke hvem som sa det, men jeg synes dette sitatet summerer opp språket ganske bra: “Python is basically executable pseudocode.”

Python gir i det hele tatt en veldig oversiktlig og lettskrevent kode.  Når det er sagt finnes det visse feller med å begynne å skrive i Python også; som  at man adapterer til noe “slurvete” programmeringsskikk, da språket er langt mer tilgivende og har rom for fler “feil” enn f.eks. Java, som har en litt renere syntaks.

Nå er vel også språket tregere enn for eksempel C-familien når det kommer til utregninger, men til mindre problemer er det utvilsomt kompetent:

import math
 
def prim(tall):
    if type(tall) != int:
        return False
    if tall == 2:
        return True
    if tall < 2 or tall % 2 == 0:
        return False
    return not any(tall % i == 0 for i in range(3, int(math.sqrt(tall))+1, 2))
 
sum = 0
for i in range(2,2000000):
    if prim(i): sum += i
 
print sum

Dette er et lite eksempel fra problem 10 på Project Euler, hvor man skal regne ut summen av alle primtallene under to millioner. C++ er nok et bedre språk til større utregninger ol., men når det kommer til småprogrammer som dette, så blir det kanskje litt knotete sammenlignet med Python.

Tags: ,
Posted in Computable, Random, Svada, Tankestrøm | No Comments »

Jeg er lei…

January 9th, 2010

Det er de samme historien, år ut og år inn. Jeg knytter meg til noe og det forsvinner ut av livet mitt igjen like fort som det kom. Forlater meg alltid. Man tror, og håper at noe skal forandre seg, men det gjør det aldri. Og det ender bare med at jeg blir såret.

Dette er min appell til dere, Lillehammer Bryggeri — gi meg mer julebrus! (Selv om dere ikke finnes på verken Hamar eller Lillehammer, jeg har lett…)

Tags:
Posted in Random, Rant | No Comments »

Og forresten…

January 8th, 2010

Mens jeg var på YouTube tittet jeg innom favorittene mine og fant en alle fortjener å lé av. For de som ikke aner hva det er snakk om: xkcd.com/114. Det er altså Randall Munroe, skaperen og “moromannen” bak xkcd som sitter i midten i panelet.

Tags: ,
Posted in Comic, Random | No Comments »

Cooking

January 8th, 2010

Jeg kan ikke si at verken filmingen eller den sammensnøringen er representativt for hva jeg duger til. Men hey, jeg har ikke sovet på [T+24 timer and counting], så jeg har på følelsen av at en og annen nødvendig del av hjernen er på vei til å skrike ut “Faen ta, fortsett uten meg!” :|

Men det er nu så, jeg får se om jeg skal prøve å lage noe litt mer interessant med maisstivelse i fremtiden.

Godt “nytt” år!

Tags:
Posted in Projects | 2 Comments »

It’s over…

December 29th, 2009
bsg_ship

Battlestar Galactica

En bit av meg døde i går. En liten del av en metaforisk sjel er nå svart, svunnet hen i mørket, fortapt i et ishav… Okay, jeg burde kanskje kutte ut litt av overdramatiseringen her. Men det skal sies at det var litt trist å sette på siste episode av Battlestar Galactica. Etter alle seriene og filmene jeg har sett, er dette min desiderte favoritt.

BSG handler om en menneskelig sivilisasjon, De Tolv Koloniene. Koloniene hadde vært i krig med Cylonene, en kybernetisk rase skapt av menneskene, men ingen hadde sett noe til dem på over førti år. Cylonene førte et overraskelsesangrep mot Koloniene og utryddet det meste av menneskeheten; kun omlag 50,000 overlevde. Alle de overlevende flyktet ut i verdensrommet, sammen med en rekke sivile romskip og militærfartøyet Battlestar Glactica.

Dette kan umiddelbart høres ute som et moraliserende plot, “Vi skal ikke leke gud”, etc. Men jeg føler ikke at BSG sier så mye at teknologien kan ta overhånd og at vi skal passe oss for det, som at serien heller fokuserer på feilene som ble begått. Altså virker det ikke som at det faktum at Cylonene ble skapt som en feil i seg selv, heller hvordan det ble gjort.

Uansett, de overlevende setter seg som mål å finne jorden. Serien er i all hovedsak karakterdreven og har en langt større vekt på karakterene enn mange andre sci-fi serier. Mens andre serier ofte vil understreke gang på gang at de er i framtiden og har masse lasere og gud vet hva, tar BSG det hele veldig hverdagslig; selv om det ikke mangler på spesialeffekter (Gode som sådan), er de ikke på noen måte en sentral del av serien.

Jeg synes det er veldig interessant hvordan skaperne av BSG har klart å overføre dagsaktuelle politiske saker, religion og konflikter til en fremtidsrettet serie, fanget i verdensrommet, på en troverdig og godt gjennomført måte. Selvom det er flust av individer som man kan relatere til og følge med på, er det også et helhetlig samfunn som er verdt å følge med på. De utvikler seg fra å være samlet, med en velkjent “Oss mot dem” mentalitet, til å bli  et splittet samfunn med mange konflikter og tilbake igjen.

Den virkelig essensielle grunnen til at jeg digger denne serien, er likevel hvordan den kan totalt oppsluke meg. Jeg blir sjeldent, om aldri, så interessert i en serie at jeg faktisk sitter og er smånervøs. Men BSG har klart å ha meg sittende å bite negler.

Noe av det som gjør den så spennende, er dens evne til å være uforutsigbar uten å falle fra hverandre. Hollywood har over lang tid implementert en “Det går alltid bra” tankegang i meg når jeg ser på filmer, så jeg tenkte noe av det samme med BSG også. Men sannheten er at det ikke alltid går bra — karakterer som har vært med fra starten kan ha hatt en fantastisk kveld ute og være i et godt humør, som gjerne gjør atmosfæren veldig betryggende, før den ut av det blå plasserer en pistol mot tinningen og skyter seg. Serien er full av små og store overraskelser.

Som nevnt så var jeg litt amper idet jeg satte på siste episode. Men jeg er likevel glad for at de hadde en siste episode. Det kunne altfor fort ha blitt ennå en serie som sparker døde hester uten like, drar det siste livet ut av seg for å tjene litt ekstra. De avsluttet serien bra.

Siste episode var — i mangel av et bedre ord — “merkelig”.  Det var en spesiell stemning og jeg er enda ikke helt sikker på hva jeg synes om episoden1, for å være helt ærlig. Men jeg synes den rundet av serien bra, ga “closure”. Men det skal sies at den hadde en morsom vri, som jeg likte svært godt. Til syvende og sist, så er tiden jeg har brukt på denne serien “time well wasted”. Det inkluderer siste episode.

1) Jeg tror jeg egentlig likte den ganske mye, men det kan hende bitterheten over at dette var siste episode overskygget det… :)

Tags: ,
Posted in Film, Tankestrøm | 3 Comments »

Vekkerklokkehelvete

December 19th, 2009

Siden vekkerklokken min endte sine dager spredd utover gulvet på soverommet mitt (Jeg vil ikke gå i detalj, men det involverer et rimelig makabert vekkerklokke-drap), så har jeg begynt å bruke mobilen som vekkerklokke. Med det fant jeg ut at jeg ville forsøke en litt mer komfortabel vekking med en sang jeg liker, istedenfor å våkne til den grusomme “Biip-biip-biip”-lyden som gjennom mange år har gitt meg alskens traumer — bare jeg hører den, selv i våken tilstand,  hopper jeg nærmest i taket.

Etter en stund var det dømt til å skje. Jeg har også brukt den samme melodien til ringelyd og har likt den ganske godt. Men nå er det slutt. Hver gang telefonen min ringer eller shuffle-algoritmen på mp3-en min bestemmer seg for å spille den, da hopper jeg litt til og hjertet slår med ett i takt med en eller annen grusom black metal “slager”.

The horror…

Tags:
Posted in Random, Tankestrøm, Trivielt | No Comments »

4 evah

December 10th, 2009

Et konsept jeg finner ganske interessant, er “uendelig”. Hvis vi foreksempel ser på universet, er det flere forskjellige modeller for hvordan dette kan være. Noen innebærer et univers som er “uendelig” i diameter, andre er endelige. Selv om universet er endelig, vil du likevel antageligvis kunne ferdes hvor langt som helst i én retning uten å komme til en “ende” — dette fordi rommet er “bøyd”, og derfor vil du kunne returnere til plassen du startet på ved å ferdes “rett frem”.

Men ja, uendeligheter… Hvis universet var uendelig, impliserer dette mye mer enn man gjerne tenker første gang. Uendelig er definert som en kvantitet uten en grenseverdi eller ende. Et uendelig univers er verken uendelig fordi man opplever det som uendelig eller fordi det på andre måter er bøyd eller krummet. Det er uendelig. Det vil si at alt som har en positiv sannsynlighet for å inntreffe, uansett hvor liten den er, vil skje uendelig mange ganger.

La oss for eksempel si at jorden som vi kjenner den har en positiv sannsynlighet for å skje, da er det også en positiv sannsynlighet for at du er der. En direkte konsekvens av dette, om vi antar at universet er uendelig, er at det finnes, har funnets og vil finnes uendelig mange “kopier” av deg. Samme gjelder alt annet.

Posted in Tankestrøm | No Comments »

December 9th, 2009
Lítla Dímun

Lítla Dímun

Endelig har jeg funnet et sted jeg kan tenke meg å slå meg ned på når jeg blir eldre. Øya Lítla Dímun er den eneste ubebodde øya av hovedøyene til Færøyene. Den er kanskje ett av verdens mest utilgjengelige steder, med 1/3 av øya bestående av rene klipper, resten utgjør fjellet “Slættirnir”.

Planen min er å bygge et lite slott på toppen. Elektrisitetsproduksjon vil skje med bølge- og vindkraft, mat henter jeg med helikopteret som har en landingsplattform på taket av slottet mitt, og jeg er sikker på at jeg skal kunne fikse nett der.

Noen som lurer på hvorfor jeg skulle ønske å flytte til denne heller ugjestmilde plassen? Vel, det at den er såpass utilgjengelig anser jeg som noe positivt, da det vil sikre meg både for husinkvisisjoner og  zombieepidemiene som er rett rundt hjørnet nå. (Det er ikke paranoia om de faktisk kommer!)

Dessuten har jeg alltid følt at jeg hører hjemme på havet — problemet er bare at jeg blir veldig lett sjøsyk, så båt el. er  utelukket, og jeg liker ikke å svømme… Lítla Dímun er perfekt!

Btw, noen som kan gi et anslag på hvor mye en Minas Tirith-replika(full-size) vil koste på en øy som kun kan nås i perfekt vær?

Tags: , ,
Posted in Overlevelsesstrategier, Random, Svada | 1 Comment »

Meine musik

December 8th, 2009

Følte for å lage en liten liste over noen av de bandene og artistene jeg hører en del på. So, here it is… (I ganske vilkårlig rekkefølge etter den første)

Metallica

Jeg kan ikke engang huske når jeg begynte å høre på dette bandet. Det er sikkert 4-5 år siden, og med det er Metallica et av bandene som jeg har hørt på over lengst tidsperiode uten å gå lei. (Hørt på Black Sabbath siden jeg gikk på barneskolen, men hører ikke så mye på det lengre)

Metallica begynte som et thrash-metal band, men har etterhvert utviklet seg ganske langt fra det, for nå å nærme seg thrash igjen. Etter snart 30 år (Ble formet i 81), 9 studioalbum og over 100 millioner solgte album holder de fortsatt på og slapp nylig en ny plate, Death Magnetic. De har også plater som Load og Re-Load, som i sin tur bærer ganske mye preg av blues.

Jeg har vanskelig for å peke til spesifikke band eller artister jeg liker bedre enn andre, men ‘tallica er nok utvilsomt ett av de bandene jeg liker best og hører mest på. Jeg har allerede sett dem en gang i Bergen, noe som var en utrolig konsert! Nå skal jeg få være vitne til enda en liveopptreden på Telenor Arena, 14. april.

Anbefalte album: …And Justie for All, Master of Puppets, Metallica (Black Album)

Placebo

Formet i London i 94 og manet fram 6 studioalbum. Musikken ligger vel innenfor pop-rock/alternativ-genrene. Stort sett bra kvalitet på sangene. Mye av “soundet” deres kommer nok av stemmen til Brian Molko. ‘

Anbefalte album: Without You I’m Nothing, Meds

Trans-Siberian Orchestra

Dette bandet havner også høyt på listen over musikk jeg hører mye på. De blander symfonisk metal, progressivt og heavy metal, under stor innflytelse av klassisk musikk. Det at de blander de to genrene jeg hører mest musikk fra  (progressiv rock/metal og klassisk musikk) på en god måte legger grunnlaget for at jeg absolutt digger dette bandet.

Anbefalte album: De har sluppet fem studioalbum, som jeg ikke klarer å velge meg noen favoritter fra. Anbefaler samtlige.

The Mars Volta

Jeg vil si “variert” er et stikkord for musikken til Mars Volta. BAndet har stukket mer enn én fot innenfor progressiv rock, Latin-Amerikans musikk, såvel som jazz fusion og metal.

Anbefalte album: Frances the Mute

Meshuggah

Dette kan vel på mange måter kalles noe av det mer obskure jeg hører på. Helt hvilken sjanger man kan plassere Meshuggah i er jeg neimen ikke sikker på; noen beskriver det som såkalt math rock, andre nevner det som eksperimental metal, avant-garde metal, osv. De blander også inn deler fra eksperimentell jazz.

Uansett, Meshuggah har blitt kjent for sine ekstremt teknisk komplekse låter og har bl.a. blitt anerkjent av  Rolling Stone som “one of the ten most important hard and heavy bands”.

Anbefalte album: Nothing, Catch 33, Destroy Erase Improve

Edith Piaf

En av Frankrikes desidert mest kjente sangerinner. Hun ble oppdaget av en nattklubbeier og ble ganske kjent gjennom perioden 40-tallet. Jeg finner sangene hennes veldig avslappende, på en koselig, men melankolsk måte.

Anbefalte Album: n/a

In Flames

Også et band fullt av svensker. Dette er vel kanskje ett av de eneste mer “konvensjonelle” døds-metal bandene jeg hører på. In Flames regnes som pionerer innen melodisk death metal, og mye av materialet deres er veldig godt gjennomført. Det er mange som mener bandet har forfalt, “blitt et emo-band”, etc., de siste årene, men da det hovedsakelig består av selvproklamerte “true metal fans”, velger jeg å ikke la det gå nevneverdig inn på meg.

Anbefalte album: Reroute to Remain, Soundtrack to Your Escape, Lunar Strain

Avril Lavigne

Stikker ut litt? Tja, selv hun kanskje ikke er en kløpper på Metallica-sanger, er det en artist som jeg virkelig liker stemmen til. Noen ganger er jeg nødt til å prøve så godt jeg kan bare for å ignorere tekster rettet mot fjorten år gamle jenter og kjedelige riff, men jeg synes Avril har en fin stemme.

Anbefalte album: n/a

Ozzy Osbourne

Jeg vet ikke helt hva man kan si, jeg… At mannen er et stykke for seg selv rager vel over enhver tvil, både på godt og vondt. Jeg har vært på en konsert med ham, og uansett hvor chabby MTV eller hva det måtte være fremstiller ham, så er han litt mer “livat” live. Han bærer likevel preg av å ha levd fler enn ett liv.

Anbefalte album: No More Tears, Black Rain, Bark at the Moon

Men nå har jeg strengt tatt ting som må gjøres og babier som må spises, så jeg får bare avslutte her, selv om det er fler jeg gjerne kunne hatt med. Kanskje jeg setter opp en Spotify-playlist en gang jeg gidder.

Tags:
Posted in Musikk | No Comments »

Hm

December 6th, 2009

Noe jeg finner merkelig, er trenden med at det forventes at man skal ha så mye bedre ting å si om en person etter den personens død, enn man hadde da den var i live. Det virker ofte som om det er noe universelt eller kulturelt ubetinget paradigme. Det er kanskje ikke så merkelig likevel: Det er vel enda et sosialt imperativ at man ikke skal “vannære de døde”, supplert av at folk gjerne vil prøve å holde fast ved de gode tingene. Dette gjelder tilsynelatende kjente som ukjente.

På sett og vis er denne trenden noe jeg også deltar i. Dog, jeg må si at for min egen del er rekkefølgen noe snodig. For eksempel har Michael Jackson aldri vært mer populær for allmennheten. Elvis tok vel også enda mer av etter sin død. Men det virker som at jeg først finner en inspirasjonskilde, en motiverende taler eller hva det måtte være, som jeg liker og gjerne vil høre mer av, så finner jeg ut at personen har vært død i en årrekke.

Eksempelvis hadde Richard Feynman vært død i over 13-14 år da jeg oppdaget ham, først senere fant jeg ut at mannen allerede var død. En annen person jeg nylig oppdaget, er Randy Pausch. Jeg kan ikke påstå at det faktum at de er døde er noe som bevisst påvirker mitt syn på dem. Det eneste er at jeg vet at det ikke vil komme noe mer.

Randy Pausch jobbet med menneske-maskin interaksjon og hadde en Ph.D. i informatikk. Han ble diagnostisert med dødelig bukspyttkjertelkreft i 2006 og døde i 2008. I 2007 holdt han en forelesning kalt The Last Lecture: Really Achieving Your Childhood Dreams, som nå har over 10 millioner views på YouTube. (Denne ble også grunnlaget for boken The Last Lecture, som jeg har tenkt å bestille så snart jeg får råd)

Det er ikke ofte jeg tolererer over en og en halv time hvor noen andre enn meg snakker i et sett om noe ikke-akademisk, men The Last Lecture mener jeg virkelig er verdt å se. Det er noen mennesker som bare har en evne til å få meg til å tenke, inspirere eller motivere meg, eller i det hele tatt gjøre meg i et noenlunde tilfredsstillende humør. Randy Pausch er en av dem.

Det som kjennetegner folk som Randy Pausch og Richard Feynman i mine øyne, er hvor engasjerte de er. De virkelig liker det de driver med. Og det er også en av de mer konkrete grunnen jeg vil nevne for at jeg finner personer som de to appellereden, det at de kan minne meg på hvor jeg står og hva jeg vil om jeg skulle glemme det en liten stund, uavhengig av hva de egentlig prater om. Det er dessverre altfor få som virkelig klarer det.

Tags: , ,
Posted in Random, Tankestrøm | 1 Comment »

« Older Entries
Newer Entries »