Ole Martin Elsethagen

Battlestar Galactica

En bit av meg døde i går. En liten del av en metaforisk sjel er nå svart, svunnet hen i mørket, fortapt i et ishav… Okay, jeg burde kanskje kutte ut litt av overdramatiseringen her. Men det skal sies at det var litt trist å sette på siste episode av Battlestar Galactica. Etter alle seriene og filmene jeg har sett, er dette min desiderte favoritt.

BSG handler om en menneskelig sivilisasjon, De Tolv Koloniene. Koloniene hadde vært i krig med Cylonene, en kybernetisk rase skapt av menneskene, men ingen hadde sett noe til dem på over førti år. Cylonene førte et overraskelsesangrep mot Koloniene og utryddet det meste av menneskeheten; kun omlag 50,000 overlevde. Alle de overlevende flyktet ut i verdensrommet, sammen med en rekke sivile romskip og militærfartøyet Battlestar Glactica.

Dette kan umiddelbart høres ute som et moraliserende plot, “Vi skal ikke leke gud”, etc. Men jeg føler ikke at BSG sier så mye at teknologien kan ta overhånd og at vi skal passe oss for det, som at serien heller fokuserer på feilene som ble begått. Altså virker det ikke som at det faktum at Cylonene ble skapt som en feil i seg selv, heller hvordan det ble gjort.

Uansett, de overlevende setter seg som mål å finne jorden. Serien er i all hovedsak karakterdreven og har en langt større vekt på karakterene enn mange andre sci-fi serier. Mens andre serier ofte vil understreke gang på gang at de er i framtiden og har masse lasere og gud vet hva, tar BSG det hele veldig hverdagslig; selv om det ikke mangler på spesialeffekter (Gode som sådan), er de ikke på noen måte en sentral del av serien.

Jeg synes det er veldig interessant hvordan skaperne av BSG har klart å overføre dagsaktuelle politiske saker, religion og konflikter til en fremtidsrettet serie, fanget i verdensrommet, på en troverdig og godt gjennomført måte. Selvom det er flust av individer som man kan relatere til og følge med på, er det også et helhetlig samfunn som er verdt å følge med på. De utvikler seg fra å være samlet, med en velkjent “Oss mot dem” mentalitet, til å bli  et splittet samfunn med mange konflikter og tilbake igjen.

Den virkelig essensielle grunnen til at jeg digger denne serien, er likevel hvordan den kan totalt oppsluke meg. Jeg blir sjeldent, om aldri, så interessert i en serie at jeg faktisk sitter og er smånervøs. Men BSG har klart å ha meg sittende å bite negler.

Noe av det som gjør den så spennende, er dens evne til å være uforutsigbar uten å falle fra hverandre. Hollywood har over lang tid implementert en “Det går alltid bra” tankegang i meg når jeg ser på filmer, så jeg tenkte noe av det samme med BSG også. Men sannheten er at det ikke alltid går bra — karakterer som har vært med fra starten kan ha hatt en fantastisk kveld ute og være i et godt humør, som gjerne gjør atmosfæren veldig betryggende, før den ut av det blå plasserer en pistol mot tinningen og skyter seg. Serien er full av små og store overraskelser.

Som nevnt så var jeg litt amper idet jeg satte på siste episode. Men jeg er likevel glad for at de hadde en siste episode. Det kunne altfor fort ha blitt ennå en serie som sparker døde hester uten like, drar det siste livet ut av seg for å tjene litt ekstra. De avsluttet serien bra.

Siste episode var — i mangel av et bedre ord — “merkelig”.  Det var en spesiell stemning og jeg er enda ikke helt sikker på hva jeg synes om episoden¹, for å være helt ærlig. Men jeg synes den rundet av serien bra, ga “closure”. Men det skal sies at den hadde en morsom vri, som jeg likte svært godt. Til syvende og sist, så er tiden jeg har brukt på denne serien “time well wasted”. Det inkluderer siste episode.

1) Jeg tror jeg egentlig likte den ganske mye, men det kan hende bitterheten over at dette var siste episode overskygget det…

Et konsept jeg finner ganske interessant, er “uendelig”. Hvis vi foreksempel ser på universet, er det flere forskjellige modeller for hvordan dette kan være. Noen innebærer et univers som er “uendelig” i diameter, andre er endelige. Selv om universet er endelig, vil du likevel antageligvis kunne ferdes hvor langt som helst i én retning uten å komme til en “ende” — dette fordi rommet er “bøyd”, og derfor vil du kunne returnere til plassen du startet på ved å ferdes “rett frem”.

Men ja, uendeligheter… Hvis universet var uendelig, impliserer dette mye mer enn man gjerne tenker første gang. Uendelig er definert som en kvantitet uten en grenseverdi eller ende. Et uendelig univers er verken uendelig fordi man opplever det som uendelig eller fordi det på andre måter er bøyd eller krummet. Det er uendelig. Det vil si at alt som har en positiv sannsynlighet for å inntreffe, uansett hvor liten den er, vil skje uendelig mange ganger.

La oss for eksempel si at jorden som vi kjenner den har en positiv sannsynlighet for å skje, da er det også en positiv sannsynlighet for at du er der. En direkte konsekvens av dette, om vi antar at universet er uendelig, er at det finnes, har funnets og vil finnes uendelig mange “kopier” av deg. Samme gjelder alt annet.

Følte for å lage en liten liste over noen av de bandene og artistene jeg hører en del på. So, here it is… (I ganske vilkårlig rekkefølge etter den første)

Metallica

Jeg kan ikke engang huske når jeg begynte å høre på dette bandet. Det er sikkert 4-5 år siden, og med det er Metallica et av bandene som jeg har hørt på over lengst tidsperiode uten å gå lei. (Hørt på Black Sabbath siden jeg gikk på barneskolen, men hører ikke så mye på det lengre)

Metallica begynte som et thrash-metal band, men har etterhvert utviklet seg ganske langt fra det, for nå å nærme seg thrash igjen. Etter snart 30 år (Ble formet i 81), 9 studioalbum og over 100 millioner solgte album holder de fortsatt på og slapp nylig en ny plate, Death Magnetic. De har også plater som Load og Re-Load, som i sin tur bærer ganske mye preg av blues.

Jeg har vanskelig for å peke til spesifikke band eller artister jeg liker bedre enn andre, men ‘tallica er nok utvilsomt ett av de bandene jeg liker best og hører mest på. Jeg har allerede sett dem en gang i Bergen, noe som var en utrolig konsert! Nå skal jeg få være vitne til enda en liveopptreden på Telenor Arena, 14. april.

Anbefalte album: …And Justie for All, Master of Puppets, Metallica (Black Album)

Placebo

Formet i London i 94 og manet fram 6 studioalbum. Musikken ligger vel innenfor pop-rock/alternativ-genrene. Stort sett bra kvalitet på sangene. Mye av “soundet” deres kommer nok av stemmen til Brian Molko. ‘

Anbefalte album: Without You I’m Nothing, Meds

Trans-Siberian Orchestra

Dette bandet havner også høyt på listen over musikk jeg hører mye på. De blander symfonisk metal, progressivt og heavy metal, under stor innflytelse av klassisk musikk. Det at de blander de to genrene jeg hører mest musikk fra  (progressiv rock/metal og klassisk musikk) på en god måte legger grunnlaget for at jeg absolutt digger dette bandet.

Anbefalte album: De har sluppet fem studioalbum, som jeg ikke klarer å velge meg noen favoritter fra. Anbefaler samtlige.

The Mars Volta

Jeg vil si “variert” er et stikkord for musikken til Mars Volta. BAndet har stukket mer enn én fot innenfor progressiv rock, Latin-Amerikans musikk, såvel som jazz fusion og metal.

Anbefalte album: Frances the Mute

Meshuggah

Dette kan vel på mange måter kalles noe av det mer obskure jeg hører på. Helt hvilken sjanger man kan plassere Meshuggah i er jeg neimen ikke sikker på; noen beskriver det som såkalt math rock, andre nevner det som eksperimental metal, avant-garde metal, osv. De blander også inn deler fra eksperimentell jazz.

Uansett, Meshuggah har blitt kjent for sine ekstremt teknisk komplekse låter og har bl.a. blitt anerkjent av  Rolling Stone som “one of the ten most important hard and heavy bands”.

Anbefalte album: Nothing, Catch 33, Destroy Erase Improve

Edith Piaf

En av Frankrikes desidert mest kjente sangerinner. Hun ble oppdaget av en nattklubbeier og ble ganske kjent gjennom perioden 40-tallet. Jeg finner sangene hennes veldig avslappende, på en koselig, men melankolsk måte.

Anbefalte Album: n/a

In Flames

Også et band fullt av svensker. Dette er vel kanskje ett av de eneste mer “konvensjonelle” døds-metal bandene jeg hører på. In Flames regnes som pionerer innen melodisk death metal, og mye av materialet deres er veldig godt gjennomført. Det er mange som mener bandet har forfalt, “blitt et emo-band”, etc., de siste årene, men da det hovedsakelig består av selvproklamerte “true metal fans”, velger jeg å ikke la det gå nevneverdig inn på meg.

Anbefalte album: Reroute to Remain, Soundtrack to Your Escape, Lunar Strain

Avril Lavigne

Stikker ut litt? Tja, selv hun kanskje ikke er en kløpper på Metallica-sanger, er det en artist som jeg virkelig liker stemmen til. Noen ganger er jeg nødt til å prøve så godt jeg kan bare for å ignorere tekster rettet mot fjorten år gamle jenter og kjedelige riff, men jeg synes Avril har en fin stemme.

Anbefalte album: n/a

Ozzy Osbourne

Jeg vet ikke helt hva man kan si, jeg… At mannen er et stykke for seg selv rager vel over enhver tvil, både på godt og vondt. Jeg har vært på en konsert med ham, og uansett hvor chabby MTV eller hva det måtte være fremstiller ham, så er han litt mer “livat” live. Han bærer likevel preg av å ha levd fler enn ett liv.

Anbefalte album: No More Tears, Black Rain, Bark at the Moon

Men nå har jeg strengt tatt ting som må gjøres og babier som må spises, så jeg får bare avslutte her, selv om det er fler jeg gjerne kunne hatt med. Kanskje jeg setter opp en Spotify-playlist en gang jeg gidder.

Jeg føler at jeg mister litt av selvrespekten hver gang jeg spiser på McDonald’s. Jeg mener, det de lar passere som mat inneholder mer konserveringsmiddel enn annet, smaker egentlig ingenting og er omtrent like bra for helsa som en hybel i eksklusjonssonen i Tsjernobyl. Det faktum at “Big Mac”-en deres ikke egentlig er nevneverdig stor, heller liten når sant skal sies, hjelper ikke på opplevelsen.

Hvorfor spiser jeg der, da? Vel, uansett hvor mye negativt jeg kan presse fram om McDonald’s, og fastfood generelt, så må jeg innrømme at de har god ost. Ja, det er mer eller mindre hele grunnen til at jeg spiser der. De har også såkalte kylling “nuggets” som er helt ok, sammen med barbeque-dippen deres.

Jeg har mange ganger lurt på hva som har gjort at McDonald’s tok av, da det umulig kan være på grunn av den kulinariske opplevelsen. Men det har nok mye å gjøre med pris og tilgjengelighet. Det er den eneste plausible årsaken jeg kan finne for deres enorme suksess¹.

Kombinasjonen god ost, frityrstekt kylling og tilgjengelighet gjør at McDonald’s overlever for meg, selv om jeg dør litt på innsiden hver gang jeg spiser noe derfra…

1) Forutsatt at man måler suksess i penger og berømmelse og ikke kvalitet.

Et uttrykk jeg liker er “Burn one’s bridges”. Ikke på grunn av dets til dels dystre assosiasjoner, men på grunn av at det kun består av tre ord. Tre ord som i riktig kontekst kan bety så mye. Det impliserer ikke bare at man beveger seg forover, progresjon, men det deler også visse karakteristikker med et annet uttrykk, nemlig “Point of no return”.

Når en bro er brent er det umulig å gå tilbake. Jeg liker at dette kan anvendes både som motivasjon og som et tegn for at man har bestemt seg for å gå videre. Såvidt jeg vet stammer uttrykket fra det militære: Ved å brenne broene bak seg i en krig, har man ingen andre alternativer enn å vinne om man vil overleve, og samtidig tvinger alle forover.

Jeg liker brobrenning. Selv om det kan være vanskelig å gi slipp på det gamle, kan man alltid bygge nye broer. Det viktigste er å passe på at det faktisk er nødvendig. En bro uten en elv eller en dal blir neppe godt vedlikeholdt. Den vil bare kollapse, og når den gjør det, kan det være noen på den.

For å starte dette innlegget så klisjé som mulig: Livet er fullt av vanskelige valg. Der, med det sagt vil jeg komme meg videre. Vi avgjør noe hele tiden, hver dag, hver uke av hver måned, hver eneste måned i året. Er du et noenlunde bevisst, tenkende menneske — som jeg antar siden du kan lese — er du nødt til å ha tatt mange valg som har ledet deg akkurat hit. Eller mer spesifikt dit, der du er akkurat nå.

Uavhengig om vi snakker om hvor du er på et emosjonelt plan, karrieremessig eller på et eksistensielt nivå — det er mange faktorer som bestemmer hvor akkurat du havner. Noen av disse ligger utenfor deg selv, men veldig mange er det hver og en av oss som råder over.

Uansett hvilket perspektiv man angriper det fra, så er det endelige resultatet summen av dine valg og handlinger. De vanskeligste valgene er kanskje de hvor det egentlig ikke er et valg. Du vet hva som må gjøres, men er ikke sikker på om du vil. Dette kan også være de viktigste valgene en tar.

Jeg for min del er en av de som aldri helt har nok informasjon til å kunne ta et valg. Enten det, ellers så bryr jeg meg ikke. Det er mange ting som interesserer meg, ting som jeg nesten kan kalle meg engasjert når jeg tenker på, men det finnes tonnevis av valg som ikke bryr meg. Den røde tråden som binder alle valgene jeg har hatt problemer med, er likevel mangelen på informasjon.

Som en ellers notorisk kontrollfreak, som gjerne vil vite alt og handle basert på kunnskapen jeg måtte ha, er det vanskelig å ta et valg med et uvisst utfall. Valgene hvor resultatene kan deduseres ut ifra tilgjengelig informasjon er ikke et stort problem for meg. Noen kan være vanskelige å formidle eller akseptere, men selve valget, eller situasjonene, er veldig ofte langt enklere enn folk flest erkjenner at de er.

Det kan for eksempel være vanskelig å akseptere at du egentlig ikke er god nok innenfor et område til faktisk å kunne opprettholde en rasjonell basis for å forfølge de målene du måtte ha, at du må legge om livet deretter og fatte nye beslutninger som vil lede deg til et annet sted og gjøre ting radikalt annerledes fra det du trodde det skulle bli. Men det er i utgangspunktet et enkelt valg.

Valg er alt ifra eksistensielle avgjørelser til hvorvidt du skal stemme på et tilsynelatende trangsynt parti som overhodet ikke eier innsikt i hvordan økonomi fungerer, eller om du skal stemme på noen naive tullinger som tror de forfølger “rettferdighet”, også totalt uten kunnskaper om økonomiske modeller. Noen valg vil uansett komme til å bety mye for deg og din utvikling, mens andre valg du tar vil ikke gjøre så stor forskjell for noen.

Men når alt kommer til alt, er det opp til deg. Det viktigste er enda hvordan du lar valget bli tatt — om du fatter en informert beslutning, eller så informert som er rimelig å forvente, om du setter opp en beslutningsanalyse for ting som andre mener ikke burde være kalkulert, eller om du bare “lar det stå til” og se hva som skjer. Sistnevnte er jeg ingen tilhenger av. Mangel på kunnskap er grunnlaget for alle feil.

Likevel, noen ganger er det kanskje best å ikke tenke for mye på det, bare “let it be”, gi opp kontrollen og se hva som skjer.

“Politiet i Oslo etterlyser den ærlige trikkepassasjeren som fant og leverte inn en konvolutt med 24.000 euro.”

Så langt er det ingenting som tyder på at pengene skal stamme fra kriminell virksomhet.

Nei, hvem har vel ikke opplevd å miste en konvolutt med over 200,000,- i på trikken, og så “glemt” å kontakte politiet?