En film som består av 87% kampscener og med resterende 13% bestående av oppmuntring til sådan, og samtidig klarer å underholde meg på en måte som gjør at jeg vil følge med, må ha gjort noe riktig. Man skulle tro at ting som elektroniske gitarer og lignende på soundtracket til en film som 300 ville vært særdeles malplassert, men det funker. På en godt gjennomført måte fungerer det. Denne filmen ligger potensielt på listen jeg engang skal skrive og lekse opp favorittfilene, og dét er ikke annet enn imponerende. Filmer med mye slåssing og brøling faller sjeldent såpass mye i smak hos meg at jeg ønsker å se dem flere ganger — på langt nær gang etter gang. Denne gjør det.
Mye av opplevelsen skapes av King Leonidas, eller nærmere bestemt Gerard Butler, som passer utmerket til rollen. Det er så mange overhypede filmreplikker; de vi alle hører over og over igjen og tenker “Faen, nå må det snart være nok?!” (Gud skal vite jeg gjør det…). Det er få av disse som faktisk lever opp til hvor mange ganger de siteres, men er det én replikk folk skal få lov til å sitere så mye de vil selv når jeg blir diktator, så er det “This is Sparta!” Det høres tåpelig og dumt ut når andre enn Butler brøler det ut mot det persiske sendebudet, men om ikke annet er det en vag påminnelse av den “ball-smashing-macho-scenen” replikken ble kjent gjennom.
Subscribe to entries!