Noe jeg finner merkelig, er trenden med at det forventes at man skal ha så mye bedre ting å si om en person etter den personens død, enn man hadde da den var i live. Det virker ofte som om det er noe universelt eller kulturelt ubetinget paradigme. Det er kanskje ikke så merkelig likevel: Det er vel enda et sosialt imperativ at man ikke skal “vannære de døde”, supplert av at folk gjerne vil prøve å holde fast ved de gode tingene. Dette gjelder tilsynelatende kjente som ukjente.
På sett og vis er denne trenden noe jeg også deltar i. Dog, jeg må si at for min egen del er rekkefølgen noe snodig. For eksempel har Michael Jackson aldri vært mer populær for allmennheten. Elvis tok vel også enda mer av etter sin død. Men det virker som at jeg først finner en inspirasjonskilde, en motiverende taler eller hva det måtte være, som jeg liker og gjerne vil høre mer av, så finner jeg ut at personen har vært død i en årrekke.
Eksempelvis hadde Richard Feynman vært død i over 13-14 år da jeg oppdaget ham, først senere fant jeg ut at mannen allerede var død. En annen person jeg nylig oppdaget, er Randy Pausch. Jeg kan ikke påstå at det faktum at de er døde er noe som bevisst påvirker mitt syn på dem. Det eneste er at jeg vet at det ikke vil komme noe mer.
Randy Pausch jobbet med menneske-maskin interaksjon og hadde en Ph.D. i informatikk. Han ble diagnostisert med dødelig bukspyttkjertelkreft i 2006 og døde i 2008. I 2007 holdt han en forelesning kalt The Last Lecture: Really Achieving Your Childhood Dreams, som nå har over 10 millioner views på YouTube. (Denne ble også grunnlaget for boken The Last Lecture, som jeg har tenkt å bestille så snart jeg får råd)
Det er ikke ofte jeg tolererer over en og en halv time hvor noen andre enn meg snakker i et sett om noe ikke-akademisk, men The Last Lecture mener jeg virkelig er verdt å se. Det er noen mennesker som bare har en evne til å få meg til å tenke, inspirere eller motivere meg, eller i det hele tatt gjøre meg i et noenlunde tilfredsstillende humør. Randy Pausch er en av dem.
Det som kjennetegner folk som Randy Pausch og Richard Feynman i mine øyne, er hvor engasjerte de er. De virkelig liker det de driver med. Og det er også en av de mer konkrete grunnen jeg vil nevne for at jeg finner personer som de to appellereden, det at de kan minne meg på hvor jeg står og hva jeg vil om jeg skulle glemme det en liten stund, uavhengig av hva de egentlig prater om. Det er dessverre altfor få som virkelig klarer det.
Subscribe to entries!